Om du befinner deg i hovedstaden og drar et stykke nordover, og så litt østover, så kommer du til Odalen.
Det er nok mange Oslofolk som ikke har så god kjennskap til denne plassen, som er nabo til Eidsvoll kommune. Odalen er skog, beitemark og store, bølgete kornåkre der vinden får godt tak. Og et og annet lite tettsted. I midten ligger majestetiske Storsjøen og ypper seg mot storesøster Mjøsa på den ene siden og Glomma på den andre.
Det er en velsignet ro på denne plassen, en ynde over det buede landskapet. Bare myggen klarer å slå sprekker i idyllen, når den er på sitt mest lumske på stille, lyse sommerkvelder.
Noe annet besøkende biter seg merke i er den særegne dialekten. Da jeg kjøpte hytte ved Gålå oppe i Gudbrandsdalen for mange år siden syntes jeg det var eksotisk da kassadamen i nærbutikken ba om «ett hondre og tu kroner» i stedet for de forventede ett hundre og to. Men man trenger altså ikke reise lenger enn en times tid bort fra Oslo før man i stedet for elleve får høre det langt mer eksotiske «ølløv»!
Denne spesielle dialekten kan nok være et resultat av at Odølingene opp gjennom har fått være mye for seg selv. Dagens generasjon voksne kan sågar fortelle at da deres foreldre igjen gikk på skole, så bestod hele klassen av tremenninger (eller enda nærere slektninger).
Men da krigen kom til landet fikk selv ikke Odølingene være i fred, noe følgende offisielle liste over de hyppigste dødsårsakene i bygda i perioden 1900-1950 vitner om:
- Gølvtrækk (44%)
- Gå utta lue (19%)
- Førr lite kaffe (11%)
- Hærm ælj (9%)
- Måtte hølle tale (8%)
- Førr mie kaffe (6%)
- Atal katte (2%)
- Tiskera (1%)
.
Takk til Malene Haugland
Tildragelser 