Tildragelser

På begynnelsen av 2000-tallet reiste jeg til USA for aller første gang. Med en alder godt oppe i 30-årene var jeg vel en «slow starter», men da jeg først bestemte meg for å dra, så flesket jeg til og satte ut på en fem uker lang reise tvers over det nord-amerikanske kontinentet, hvor jeg forsynte meg grovt av det denne godtebutikken av et land har å by på av sukkertøy-for-øyet-naturopplevelser og kulturelle godbiter.

Etter først å ha bodd hos norske venner i Georgia noen dager, så gjorde jeg som St. Thomas hadde gjort et par år før meg og tok bussen fra Atlanta til Nashville, Tennessee[1], den første i rekken av i alt fire musikkmetropoler som inngikk i min relativt ambisiøse reiseplan på halvannen uke. De tre neste var Memphis, helt vest i Tennessee, New Orleans i Louisiana nede ved Mexicogulfen og til slutt Austin,Texas.

Å legge turen til USAs sørstater til etter fellesferien kan høres ut som en strålende idé, men det innebærer en aldri så liten ulempe: Du havner gjerne midt i orkansesongen, som ikke lar vente på seg lenge etter at august er unnagjort. Og «Ivan» hadde allerede herjet noen dager nede ved kysten da jeg ankom Nashville en dag midt i september. Den så ikke ut til å gi seg med det første heller, i den grad at jeg fryktet at New Orleans-turen noen dager senere skulle gå i vasken. Nå ligger jo Nashville langt inne i landet og var i så måte ikke noe farlig sted å være, men selv ytterkanten av dette fæle lavtrykket vartet opp med heftige vindkuler og et realt regnskyll som velkomsthilsen idet Greyhound-bussen rullet inn i Countrymusikkens mekka.

Nå er USA sett gjennom europeiske briller ikke alltid slik man kunne forvente. Til å være en by med innbyggertall større enn Oslo fremstår sentrum av Nashville som «latterlig» lite, til tross for en liten klynge høyhus nede i Downtown. Da taxisjåføren kjørte meg fra Greyhound-stasjonen mot Days Inn-motellet jeg hadde forhåndsbooket og som etter mine vurderinger skulle ligge i gangavstand til byens musikkscene, ja, så bar det ikke videre innover mot sentrum som jeg jeg hadde sett for meg, men derimot i stikk motsatt retning utover mot forstedene, for ikke å si ut på landet.

Etter innsjekk hadde nedbøren heldigvis avtatt til et «vanlig» regnvær, så jeg våget meg nå ut og begynte å gå tilbake innover mot byen for å se om det kunne være noe live country å oppleve denne kvelden. Det viste seg da at det å være fotgjenger i forstedene i Nashville kan være en selsom opplevelse. Fortau er det så som så med, og på den korte veien innover mot bykjernen teller jeg i hvert fall tre ulike varianter av trafikklys for gående («walk/don’t walk», «stopp»-hånd vs. gående mann og europeiskinspirert rødt og grønt).

Når jeg endelig kommer frem er Broadway, hovedgata med alle honky tonk-barene, stille denne ettermiddagen midt i uka. Neonlysende cowboyhatter og gitarer kaller febrilsk på oppmerksomheten, men langs fortauene er det glissent med mennesker og lite å hente. Jeg rusler litt rundt på måfå, og etter en stund hører jeg live musikk strømme ut fra ett av stedene, så jeg går inn, setter meg i baren og bestiller en Budweiser. En duo, to blonde damer med gitar sitter på hver sin stol på scenen og spiller for en glissen forsamling. Låtene er gode, de synger bra, og er ‘glade for å få sjansen til å spille her’. Selv på en stille kveld leverer Broadway varene. Ingen tvil om det.

Dagen etter skulle jeg til Country Music Hall of Fame, der Buck Owens, Dolly Parton og mange andre favoritter er blitt innlemmet i evigheten og har fått sin velfortjente hommage. Et «must see», helt klart, men når jeg ankommer stedet så blir jeg overrasket. For jaggu har de ikke et eget countrymuseum der også! Du bare kommer inn dørene og merker med en gang at dette, ja dette er stort. Midt på gulvet står Elvis’ gamle Cadillac med gunnere som dørhåndtak. I glassmonteret ved siden av henger Hank Williams’ klassiske «notedress», den hvite Nudie-suiten med svarte noter, ett av countrymusikkens aller største ikoner. Rett bortenfor henger Gram Parsons’ kjente Flying Burrito Brothers-dress fra samme skredder, pyntet med grønne marihuanablader. Og slik fortsetter det.

Det aller beste er kanskje lytterbodene i 50-talls-stil med hodetelefoner og en liten TV-skjerm, med musikk fra de aller mest kjente artistene til de du kanskje ikke har hørt om, men som viser seg å være vel så gode. I en av dem: Johnny Cash i muntert samspill med Merle Haggard i et TV-show i farger. I en annen: Kitty Wells i et gammelt svart-hvitt opptak hvor hun synger en vakker country-ballade. Neste: En fantastisk låt med Webb Pierce (sannsynligvis «I don’t care», som jeg kjøpte på singel på Ebay noen år senere). Uslåelig. Jeg hadde ankommet Nashville i den tro at British Museum var verdens beste. Da jeg forlot Country Music Hall of Fame og Nashville hadde jeg skiftet mening. 

[1] Sangen «The red book» er fra «Let’s grow together – the comeback of St. Thomas», fra 2004. Han var mere fornøyd med dette albumet enn med det mere kjente samarbeidet med Nashville-baserte Lambchop på «Hey Harmony», kunne han fortelle en sen nattestime over en halvliter på Last Train. Det var på den tiden vi gikk og gledet oss til mandagene og ikke til lørdagene, for på mandag kveld var det popquiz med Rob på Onkel Donald, ukas desiderte høydepunkt. Etter quizen fortsatte festen gjerne på Last Train ved siden av, og den kunne vare helt til de begynte å blinke med lysene og ville ha oss ut sånn i tretiden. Det var en slik aften at St. Thomas kom bort til Torstein Dyrnes og meg ved bordet der vi satt. Torstein var nemlig label-kollega med ham på Racing Junior, der playstationelektronika-duoen Tøyen han og Tollef Berger hadde også hørte hjemme. St. Thomas mente det hadde vært hyggelig om de fant på noe sammen. Han snakket ikke mye, men var vennligheten selv og fremstod harmonisk den gangen. Dessverre skulle vi miste både St. Thomas og Tollef i løpet av de syv årene som fulgte.