Og «Hux Flux» så var de der igjen, Gyllene Tider, bare fire år etter siste avskjedsturné – derav den selvironiske tittelen på årets tur.
Om det var for å unnskylde seg til publikum hadde de ikke trengt det. «Dette er vår åttende sommerturné, og vår femte gjenforeningsturné», vitser Per Gessle fra scenen i Lysekil foran de 7000 publikummerne denne godværskvelden. Og de ler, til tross for en billettpris på 700 kr, og en kjølig bris med kuling i kastene og dertil varierende lydnivå. Det blir alltid god stemning på en Gyllene Tider-konsert. Det er derfor folk kommer. For å synge med og kose seg (i alle dager, tenker jeg et øyeblikk midt i seansen, den vennegjengen der borte må jo være født i dette årtusenet, og de kan alle låtene!)
Selv hadde jeg ikke sett dem siden gratiskonserten i Frognerparken i 1982 under Sommartider-turnéen, der de stemte i med Mott The Hoople-coveren Gyllene Tider För Rock’n Roll foran et glissent og litt rådvilt publikum. Så hadde jeg egentlig sagt meg fornøyd med det. Lot meg liksom ikke imponere av braksuksessen med 25-års jubileums-Återtoget, der de bl.a. spilte for nær 60 000 publikummere på Nya Ullevi. Per Gessle solo: veldig bra på sitt beste, ja, men bandet hadde da ikke lått bra etter 80-tallet, hadde de det, da? Riktignok gav jeg meg aldri med å vende tilbake til de gamle låtene deres, og det kan ha vært denne interessen som gjorde at dette Youtube opptaket plutselig dukket opp i feeden min, tatt opp i hjembyen Halmstad under forrige turné: Man hører temaet fra Pink Panther over PA-anlegget, gutta kommer slentrede ut på scenen – enkekte mere gjenkjennelige enn andre – og de drar i gang Petty-coveren Vill Ha Ett Svar, og det låter jo knall! Så Flickorna På TV 2: enda fetere, enda mere groovy!! Her hadde jeg sovet i timen. Ja, det var vel nesten så jeg ikke fortjente en ny sjanse, men så var det akkurat det jeg fikk, for så gikk det noen måneder, og jommen meg skulle ikke Gyllene Tider på turné igjen! Denne muligheten kunne jeg bare ikke rote bort, så da billettsalget startet en morgen i fjor høst satt jeg spent klar, og kastet meg nervøst over Kjøp-knappen ved første mulige øyeblikk. Det hadde jeg ikke trengt. På fotballbanen denne kvelden i Lysekil hadde det vært plass til enda 7000 tilskuere (noe Håkan Hellström hadde bevist et par helger tidligere).
Etter noe venting høres The Tornados’ instrumentalhit Telstar over anlegget, og karene kommer endelig ruslende ut på scenen, forsterket av to kordamer med trekkspill og fiolin.
Inn fra venstre, en røslig Mats «M.P.» Persson; med gule briller, spraglete t-skjorte og det fyldige håret med gråstenk kjemmet bakover ser han ut som en motorglad kis på vei til fest (noe han for så vidt også er). I følge med ham har keyboardist Göran Fritzon begynt å få det. Mens han i glansdagene føyk rundt som en sprettball på scenen foran gitaristen sin for å få i gang publikum, nyter han nå stort sett en rolig tilværelse der oppe bak orgelet, iført sin nye gammelmannshatt og en klovneaktig svart- og hvitrutet skjorte.
Foran de doble basstrommene i batteriet til trommis Micke Andersson (han skal etterhvert komme frem for å synge «låta si», Min Tjej Och Jag) har vi gruppas kjernesunne innslag i Per Gessle og Anders Herrlin. Verdenskjendisen fra Roxette er oppskriftsmessig antrukket i den svarte drakten sin med stjernekanter, mens Herrlin har pyntet seg med en chic rød skinnjakke, og imponerer fortsatt på bassen, får det vanskelige til å virke lett og gjør jobben sin helt uanstrengt. Gessle er høyt og lavt, og viser stolt frem rockepositurer han har lært gjennom et langt liv på veien.
Og sammen låter de jo minst like bra som under forrige turné. Puls groover herlig. En tidlig Flickorna likeså, der publikum er med på hvor mange refrenger med allsang. Blandt coverlåtene er California Sun-versjonen deres Tylö Sun feiende flott, og får æren av å avslutte en lang medley med flere av hitsene fra gullårene, som Leva Livet, Buddy Holly og Sjömän.
Hva så med de nyere låtene fra «gjenforeningsårene»? En håndfull klisjétunge radiohits har ikke akkurat oppfordret til videre dypdykk i albumene fra denne tiden, men visst er Finn Fem Fel, som kom ut året etter Gessles gode Mazarin-plate, en bra skive om du gir den en sjanse! Et par av kveldens låter, En Sted Vid En Sjö I En Skog og Tuffa Tider («ukulele-låten»), er hentet herfra.
For at publikum skal få alt de er kommet for denne kvelden må to sett ekstranummer til. Pausen etter hovedsettet blir så lang at folk slutter å klappe dem inn, men likefullt dukker bandet opp igjen, og foranledningen til forsinkelsen blir klar: Per Gessle måtte innom garderoben og skifte fra svart til hvit drakt før hit-paraden kunne fortsette.
Og når de går av scenen etter første ekstrarunde mangler fortsatt de to aller største allsangvinnerne, så finalen gir seg selv. När Vi Två Blir En gynger så det er en fryd, og når glamrock-trommene til Micke Andersson pumper i gang Sommartider er det game, sett og match allerede før de kommer til refrenget.
Men så, i stedet for å takke for seg og gå av scenen så gjør de seg klare til å spille enda en siste låt.
Det ligger ute på nettet en dokumentar der Per Gessle snakker med Niklas Strömstedt om livet sitt og karrieren. Med verdensomspennende suksess med Roxette og 85 millioner solgte plater blir det naturlig nok historier om møter med celebriteter og rockestjerneforbilder, deriblandt en gøyal episode der han og kona får hilse på Paul McCartney. Det er imidlertid påfallende at de aller beste historiene er fra tiden lenge før han selv blir popstjerne. Ja, faktisk har han ikke startet Gyllene Tider en gang: Sammen med en kamerat er han hyret inn for å underholde pasienter rundt om på sykehus og eldresentre med sang og kassegitar, og det oppstår noen særdeles pussige episoder i møte med «publikum» (https://www.youtube.com/watch?v=q7vr-2C4Vvo 8:50).
Og det er nå de begynner på När Alla Vännarna Gått Hem, en låt de gav ut på den første, egenfinansierte EP’en så langt tilbake som i 1978, den gangen alt bare var moro. Rett ved siden av meg står to jenter, to venninner, og gynger forsiktig i takt med musikken. Kanskje de var her for fire år siden også, og lyttet til den samme rolige sangen. Mye har skjedd siden den gang. Nå står de og holder om hverandre. Og det er de ikke alene om. Et ungt kjærestepar rett foran meg, et eldre ektepar ved siden av dem igjen. Og mange, mange flere.
.
Tildragelser 