Han lo overbærende av meg, taxisjåføren i Memphis, mens han gløttet ned på finstasen jeg satt i ved siden av ham: lyse bomullsbukser og en knall rød, kortermet skjorte. Det var jo søndag, og jeg skulle jo tross alt i kirken.
Det var min streben etter å se flott ut foran et kirkebesøk som hadde frembragt den lille ateistiske latteren i ham, etter at vi hadde utvekslet noen ord og blitt litt kjent og han hadde fått høre målet for turen: Full Gospel Tabernacle.
Flere jeg kjente hadde vært i Memphis tidligere, men ingen av dem hadde nevnt dette stedet med et ord, soulsangeren Al Greens egne kirke en kort spasertur unna stedet der absolutt alle hadde vært, nemlig Graceland, Elvis´ gamle bolig og nå museum. For meg, derimot, var dette et must. Selveste Al Green, stemmen bak 70-tallsklassikere som «Are You Lonely For Me, Baby» og «Let’s Stay Together»!
Ikke at jeg ante så mye om hva som ventet meg. Historien om soulartisten som ble religiøs etter en rekke mega-hits og brøt med stjernetilværelsen kjente jeg bare overfladisk, og det lot ikke til at min verdslige sjåfør fra Nigeria kunne fylle kunnskapshullene mine heller. Men Norge, derimot, det har han peiling på, viser det seg. Jeg får god respons når jeg forteller ham at jeg er norsk. Jeg liker Norge, for dere har alltid stilt opp for de svakes rettigheter, sier han, og jeg kjenner at jeg blir litt stolt.
Vi passerer etter hvert Graceland, og like etterpå svinger han inn en sidegate og stanser foran et bygg som ligner mer på et nøkternt menighetshus enn en prangende kirke. Og jeg tenker at dette er jo merkelig. Har guideboken min bommet? Ikke var det mye folk her heller… Jeg betaler nå for turen, rusler de få meterne over plassen og går inn døren.
Og der står jo vitterlig Al Green, midt ute på gulvet i fargerik gospelkjortel, og gliser bredt mens han småprater med folk fra menigheten der de sitter spredt rundt på de glisne benkeradene.
Jeg setter meg diskret ned et stykke bak i lokalet, tenker at det ville være litt pinlig om jeg kom i snakk med ham, noe jeg føler åpenbart vil kunne skje så jovial som han viser seg å være.
Nå er han nysgjerrig på hvem moren som har tatt turen med sine tre unge døtre er. De er litt av et syn der de sitter på rekke og rad, mørke i huden, og med helt like, lyseblå Martha & The Vandellas-kjoler alle sammen! What’s your name? Mrs. Miller. It’s Millah, Millah, Millah, Millah then, pludrer Al Green tilbake.
Alvoret begynner, og det er på tide å fremsnakke ekteskapet. It is easy to get tempted…(lager nusselyder) but no no no no. Wait ’till you get married! Det er ingenting å frykte, for a good beginning will always make a good ending. Imens tar han avstand fra sitt tidligere artistliv, som han synger små snutter fra. Det blir nesten komisk og en smule krampaktig, for han prøver jo å skjule hvor godt han liker disse sangene, uten helt å klare det. Og når en fotograf fra lokalavisen reiser seg opp på bakerste rad for å knipse noen bilder, stopper han opp, midt i en setning, og poserer på vant soulstjerne-vis.
Så drar de i gang en herlig gospelgroove. Damene i gospelkoret fyller rommet med vellyd, og Al Green bryter ut i sin kjente falsett, ikke det grann dårligere enn i glansdagene. Og så liksom stopper han utbruddene og legger bånd på seg igjen. Men du verden, det lille vi får er bra, og det svinger.
Etterpå fortsetter prekenen, og ikke at jeg har noe imot en dose hverdagsfilosofi og noen enkle, gode leveregler, men når det glir over i pekefingermoral og du skal gjøre ditten og ikke datten, da tenker jeg at jeg har opplevd nok, så jeg reiser meg diskret opp og lister meg bortover mot utgangen. Og idet jeg åpner døren så hører jeg oppe fra alteret: «I guess we scared him away now!»
Tildragelser 