Tildragelser

I Alcalá de Henares utenfor Madrid står bysbarnet Miguel de Cervantes på
sokkelen sin, midt på plassen som bærer hans navn, og nikker til
tilfeldig forbipasserende langs de vakkert anlagte rosebeddene. I
høyrehånden holder han en fjærpenn mens venstrehånden hviler på skjeftet
til et sverd – som andre nøkkelfigurer fra «den spanske gullalderen» var skaperen av Don Quijote både soldat og forfatter.

Hver gang jeg er tilbake i denne byen hvor jeg en gang var student,
setter jeg meg ned på en av benkene rett ved Cervantes og venter på å bli
inspirert, og en av disse gangene kom det tilfeldigvis en brud hastende
inn på plassen, iført en blendende hvit brudekjole og gifteklar, hadde
det ikke vært for at hun kom alene og følgelig manglet noe helt
vesentlig – en å gifte seg med. Med korte hektiske skritt gikk hun frem og
tilbake og snakket med noen i en mobiltelefon og virket svært lite
tilfreds med situasjonen hun befant seg i. Til slutt satte hun seg ned på
en av benkene, og noen kom og spurte hvordan det gikk og hun svarte og de
gikk sin vei igjen. Jeg så meg rundt på plassen og det var bare
besteforeldre med barnebarna å se, altså ingen konkurrenter av betydning
og jeg tenkte: Er dette sjansen du bare får en gang i livet? Hun var en
pen brud, yngre enn meg men ikke mye. Og det hadde jo vært hyggelig å
flytte tilbake hit for godt, da, og så kunne barna våre løpe rundt på
denne plassen om noen år og spille fotball, og om sommerene kunne vi dra
til Cádiz på ferie og dra på stranden å lære dem å svømme, og så kunne
vi…der kom brudgommen, gående med hele slekta si på hjul. Pokker ta!
Jeg må bli mere impulsiv.